FREDRIK K.B.
skulptur

Tekst av Geir Uthaug
 

​

Skulptur tilhører de eldste kunstformene mennesket kjenner til. Den lille fruktbarhetsgudinnen kjent under navnet Venus fra Willendorf er fra paleolittisk alder. Senere ble skulpturene høyere og slankere og sivilisasjonsbærende. De dannet bilder av faraoer, guder og gudinner, de ble mytiske skikkelser, templenes tjenere og hemmeligheters voktere. Fredrik KBs skulpturer bærer assosiasjoner til urbilder fra det gamle Egypt og Mesopotamia. Steinen danner lag på lag, skåret inn i fjellet som bånd, eller glitrer i krystallskimrende kvarts.

Hodene har noe av en gåtefull uutgrunnelig atmosfære over seg, mer universelle enn individuelle, selv om de beholder sine unike egenskaper, og ofte betegner mentale tilstander: stille kan de være, og likevel taler de til de fantasifulle aspektene ved vårt vesen: Kvinner skåret ut. ut av fast berggrunn oppnå en merkelig mykhet, de har grasiøse former, som om de er kjøtt og blod, drapert i gjennomsiktige kapper. Etter å ha fått en solid vending fra hammer og meisel, ser det ut til at steinen mister sin vekt, og oppnår en eterisk letthet. Ansikter stirrer på oss gjennom gossamer-lignende slør dypt ned i fjellet, som om mennesket på innsiden er fanget og vil ut. Illusjonen er magisk, men håndgripelig, for den kan berøres og føles. For selv om vi kan leke med litterære assosiasjoner og optiske fenomener absorbert mentalt, Fredriks skulpturer er ikke abstraksjoner, de er ikke engang abstrakte, men høyst konkrete. De er bilder hugget fra fjellet. De er inkarnert fra moder jord, fra materien selv. Den tyngste og mest solide av alle.

I mytologi og eventyr har steiner stor betydning. Bildene vi kan finne er mange: Kvinner som ble forvandlet til saltsøyler da de stoppet for å se i retning av de brennende byene som ble kastet av meteorer; trollene som ble forstenet da solen stod opp. Men stein kan også bli til kjøtt og blod. Materie kan gis liv, som da jordmennesket Adam ble animert av livsånden. Skrev ikke den norske romantiske poeten Henrik Wergeland (som elsket krystaller og steiner) at den klare perlen kan brenne i mørket?

En av Fredriks favoritthistorier er myten om Pygmalion og Galatea som forteller om billedhuggeren som hadde skåret ut en kvinne av en marmorplate. Han former den kvinnelige formen så vakkert at han forelsker seg i henne, og så stor er kjærligheten hans at kjærlighetsgudinnen, Afrodite, synes synd på ham og får henne til å bli levende.

Fredrik ble trukket mot skulptørenes Mekka, marmorbruddet Carrara i Toscana. Det var et kall forut for varsler og drømmer. Historien om hvordan han ved ankomsten gikk for å søke etter en mester, og til slutt bare begynte å kutte marmoren for å lage sin første lille skulptur som han kalte Albert og sverget å aldri skille seg med, er en del av historien hans, men den er en historie han liker å dele, for den forteller mye om entusiasmen og dedikasjonen som er drivkraften hans.

Hva må være til stede i en mann for å skape? Hvilke krefter er i arbeid for å kutte bilder ut av materie? Den engelske filosofen og poeten Samuel Taylor Coleridge har beskrevet det på følgende måte: Det er to kreative krefter i arbeid i en kunstner. Den første er en gave som har blitt gitt til alle, det er her ideen inkarnerer i sinnet, eller om vi vil, der fantasien åpner virkeligheten for oss, som når vi absorberer en strålende soloppgang; men hvis fantasien skal kunne gjennomgå en forvandling og bli noe konkret, som et kunstverk, er det nødvendig med en annen kraft, det er den som liksom tar tak i inntrykket og bøyer det innover, gjør noe med det, slik at den kreative prosessen får skje. Dette er mystikerens forklaring; den store maleren JMW Turner sa det mer nøkterne uttrykk:

 

Fredrik vet av egen erfaring at begge deler har rett, men for en kunstner som jobber med stein er hardt arbeid umulig å omgå. I det dramatiske diktet ”Peer Gynt” forteller Ibsen om kraften han kaller bøggen, som alltid ber Peer om å gå rundt ting, for å unngå de virkelige utfordringene i livet; men for en kunstner som jobber med stein er ingen Bøyg formidabel nok til å be ham gå til side. Det er tungt arbeid også, anstrengende og tidkrevende.

Den har ikke noe glamorøst over seg, men det er her han nærmer seg det William Blake, en poet-kunstner som har betydd mye for Fredrik, kaller kreativitetens smed. For en kunstner er dette noe som ligner lykke. Det er et stort gap mellom presentasjonen av skulpturer i rammen av et stilig kunstgalleri, og omgivelsene der skulpturene lages. Det er ikke noe polert med verkstedet hans. Det er et avsidesliggende sted, innstillingen er enkel, men gjenkjennelig: det er en åpen plass med store maskiner for skjæring og boring, strødd med steinrøyser; det er lagerrom og lager, og verksteder med enda mer maskineri. Han er innhyllet i støy og støv, det er steinhoggere som jobber i grupper, som kan sitt fag fra en praktisk side, som er så viktig for å lage noe i det hele tatt av stein; det være seg gravsteiner eller gjenstander eller – som i Fredriks tilfelle – utsøkte skulpturer. Det er andre skulptører her også, gode kollegaer og arbeidskamerater. Det er den gamle ideen om stedet hvor kunstnere kan kommunisere og jobbe sammen, kjent fra både Titians verksted og fra Shakespeares Fisher's Folly.

Fredrik har sin egen hytte i hjørnet av en av bygningene. Et enkelt provisorisk tak gir ly mot regnet og snøen; vinden blåser ofte rett gjennom eller forbi de få søylene som holder taket oppe. Her, nesten under åpen himmel, lages skulpturene hans, noen av dem er allerede ferdige og står i skyggen klare til å fraktes ut i verden på store lastebiler; andre er halvferdige, andre er ennå bare steinplater, med rudimentære arr og hull boret i dem. En rad med små steiner ligger langs toppen av en murvegg. Fredrik kartlegger dem, tar på dem, vurderer deres muligheter. Her kan alt skje, her venter bildene på å bli født.

Hver skulptur han lager har sin egen individualitet. Det er ikke noe mekanisk ved dem, dette er ikke industriprodukter. Han lager dansende torsoer, han fanger lineamentene til guder, vismenn og drager.

De er jordiske eller bevingede former. De tilhører flere dimensjoner. Grekerne fra gammelt av snakket om techné og techné mousiké. Begge er så viktige for å gi kunstverket form og uttrykk. Den første betegner selve håndverket, håndverket, som krever sin mann – men den andre er det definitive spranget fra håndverk til det vi kaller kunst, som egentlig ikke kan defineres, ikke kunst som begrep, men idébærende form. Hva sa Michelangelo? Å lage skulptur er enkelt - alt som trengs er å fjerne det overflødige.

Kunst er i dag et konsept under beleiring. Så mange kar kan fylles med innhold som går under navnet kunst. Kunst produseres på skjermer assistert av alle slags fasiliteter og optiske teknikker, som skaper en dyp kløft mellom kunst og håndverk. Fredrik er en kunstner som foretrekker de gamle tradisjonene. Der hammeren er en forlengelse av murerens arm.

Der farkosten liksom kan kjennes i kroppen, og utførelsen stikker ut til fingertuppene. Han har ikke drevet den akademiske veien, for da han søkte på Kunsthøgskolen i Oslo hadde de lagt ned klassen for steinskulptur, i stedet ble han undervist av andre steinhuggere og billedhuggere, han tilegnet seg den nødvendige ferdigheten som er hans arv fra tiden da han av en eller annen uforklarlig grunn ble trukket til Pietrasanta og Carrara og en gammel steinskulptør ga ham verktøysettet sitt som et tegn på at han ble ansett som verdig. Det var en gave som bar et stort ansvar, som en ed. Det betydde at han sverget å ta opp og utvikle 

Håndverket med kunst-mur er et fysisk håndverk. Røft og sensuelt så. Det krever muskler, et klart sinn, et varmt hjerte, en dyktig hånd og en grenseløs tålmodighet. Det innebærer både handling og meditasjon. Det krever også et skarpt blikk og en gave til beregning. Det handler om å hugge og fargetone i stein, ta valg blant steinplater, oppdage muligheter gjemt i fjellmalmene, i rillene og bulkene og flatene. Noe av ruheten, grovheten, urtiden vil beholdes, andre deler må blankpoleres for å utgjøre en kontrast til steinens ruhet og rustikk kvalitet. Dette betyr at det er nødvendig å bli kjent med egenskapene som er innebygd i selve steinen, for å lokke fra den det som allerede er til stede - hva som er mulig å oppnå med en steinart er umulig med en annen.

Når dette utfordrende arbeidet er gjort, gjenstår den vanskeligste oppgaven – å forme steinen ved å bruke et utvalg meisler i forskjellige grader av tykkelse og skarphet. Fredrik forklarer at dette kan sammenlignes med at en golfspiller velger riktig kølle blant alle de andre køllene han har i samlingen. Hver kølle har blitt utformet på en spesiell måte, vinkelen og kurven varierer i henhold til nødvendig lengde, vinkel og skyvekraft. På samme måte må steinhoggeren vurdere sitt redskap, som er av største betydning. Da er trikset å bearbeide steinen som gradvis avslører sine iboende former. Uferdige fragmenter fra bruddene bærer oppfyllelsen.

Det handler også om geologi. Stein er en vitenskap. De ulike typene steiner er mange. Hver art har sine kvaliteter som det tar tid å bli kjent med. Men det er umulig å jobbe med steiner uten å få en intim kontakt. Å finne analogiene gir ingen problemer for Fredrik. I mytene blir naturlige krefter ofte sett på som kvinner. Bare tenk på hymadryadene i gresk mytologi, kvinnelige vesener som bor i trær. Men søstrene deres bor utvilsomt i steinene. Marmor var hans første kjærlighet. Det var her det hele startet, med marmorbruddene i Carrara. Senere la han til granitt, den norske urbergarten, for selv om Fredrik er en kosmopolitt som har sin base i Haarlem, utenfor Amsterdam, trekkes han til Norge, hvor verkstedet hans er.

Det finnes mange vakre steintyper i Norge. En favoritt hos ham er en art kalt «Larvikitt», som, som navnet antyder, er utviklet i området rundt Larvik ved Oslofjorden. Og derfra blir det eksportert til mange land rundt om i verden. Det kommer i mange former. Den ene er den dypt svarte typen med blå krystaller, også kalt Emerald Pearl, og den brune som kan inneholde krystaller i alle regnbuens farger. Fredrik forklarer: «Den heter også Antique og er en av mine favoritter. Den brune er mildere, den svarte typen er mer maskulin, og gjenspeiles i måten jeg jobber på. Så kommer den fantastiske Wasa, eller Älvdals-granitten, som har lag i rødt og hvitt, noen ganger forvandler et ansikt til et topografisk kart. Så har vi den grønne, sprø og egenrådige Masi-kvartsitten fra Kautokeino. Den har hard, vakker, hvite malmer og myke malmer av skimrende mørkegrønne. De grønne delene er som glimmer, og hvis det går en malm rett gjennom skulpturen, må jeg bruke de minste meislene jeg har. Å bryte en stein i to er lett gjort. Masi hjelper meg å holde meg våken. For hver gang jeg mislykkes og prøver å overbevise meg selv om at jeg vet hva jeg gjør, smiler den vakre damen fra ytterste Nord-Norge og bryter i to, og så må jeg se etter strekene for å se hvor de er. Hun er en ekte kjærlig elskerinne.» den vakre damen fra ytterste Nord-Norge smiler og bryter i to, og så må jeg se etter strekene for å se hvor de er. Hun er en ekte kjærlig elskerinne.» den vakre damen fra ytterste Nord-Norge smiler og bryter i to, og så må jeg se etter strekene for å se hvor de er. Hun er en ekte kjærlig elskerinne.»

Verktøyene er av største betydning. Han har hammere av ulik vekt, til ulike formål. Meisler er nesten like personlige som hammere, forklarer han, men de slites lettere av og må slipes oftere.

Verktøyene han bruker dekker et bredt spekter, fra luftkompresjonshammere drevet av kompressor til de minste diamantborene, brukt til kirurgiske operasjoner, som han er i stand til å skaffe seg når de kastes fra operasjonsstuene. Med meiselen er han i stand til å skjære løs store biter ved ett slag med hammeren, men bare hvis han har en rett eller jevn side til rådighet, kan han så skjære gjennom en plate ved å kjøre meiselen langs en rett linje langs steinen . Hammerslaget skaper en sprekk som skjærer mange centimeter ned i helleren. Ved å lage dette med en dyktig hånd kan det være mer effektivt enn en vinkelsliper.

Det er i energifeltet mellom en ytre og indre virkelighet kunsten blir født. Som andre kunstnere har Fredrik sine modeller – Michelangelo, naturligvis, den største billedhuggeren av alle, kan man spørre seg om det var han som kalte ham til Carrara i utgangspunktet, og lærte ham å sette pris på energiene der – men viktigst er eksemplene han kan finne i sitt eget indre. Hans leting kan være etter noe tapt, det som trengs er å gjenoppdage midlene for å få tak i det.

Intimitet, spiritualitet, lengselen etter evigheten, er ord som dukker opp når du betrakter Fredriks skulpturer. Han er på utkikk etter myter og eldgamle bilder.

Myter åpner seg, de er akkurat slik Blake forestilte seg at de skulle være, ikke litterære assosiasjoner, men åndelige realiteter som åpenbarer seg for vår fantasi. Det er kunstnerens oppgave å åpne vinduene i vårt sinn, slik at persepsjonen kan gripe virkeligheten og gjenerobre den i sin rike orkestrering.

"Hva gjør disse gullbyggerne?" spør Blake. De er med på å bygge Golgooza, den evige kunstens by, og noen kunstnere, som er bevisst sin oppgave, bidrar til å bygge den i sitt eget sinn og forme den i stein; for alt handler om den mentale byen som alltid er truet av forfall, og som alltid vil måtte overvinne denne nedgangen, hvis den skal være et bolverk mot formløsheten. "Sannhet er skjønnhet, skjønnhetssannhet," skrev John Keats. Evighetslengsende skjønnhet er nedfelt i Fredrik KBs skulpturer som en formgjengivende idé som i sin forløste form kan overvinne materiens begrensninger.

For Fredrik, som for Blake, utgjør omrisset grensen mellom skapelse og kaos. Fredrik jobber i det tredimensjonale, men også det lineære; det handler om skarphet kontra mykhet, det som setter grensene, og det som åpner seg. Noe av essensen i et kunstverk som lages er bruken av symbolske bilder, som ikke trenger å være like eksplisitt som i skriftspråket. Der må det pekes og manifesteres, men når det kommer til skulptur, er insinuasjonen tilstrekkelig, nei, obligatorisk. Ingen kommentar er nødvendig, for skulpturen er sin egen kommentar. Skal det oppnås, så trengs det mer enn trening, det er her det som ikke kan uttrykkes kommer inn, som vi ikke har ord for. Det vanskeligste av alt.

 

- Geir Uthaug er en norsk forfatter, poet og oversetter og forfatter av en bok om William Blake kalt “The Cosmic Forge” som har blitt en kultbok i Norge.

​

​

​

​

​

​

​